Har du mista flaksen din?...tror vi har'n!

Her kommer svaret paa gaata vi la ut to blogginnlegg siden. Vil bare si at vinneren ble Ninas mamma. Ikke saerlig kult at de som vet svaret paa gaata sier det med en gang da. Det skulle liksom vaere litt spennende. Men mama, gaven til deg er at vi skal spise en is pa dine vegne :D


Uansett, vel fremme på flyplassen i Cebu satt vi i gang med å finne en spennende øy å dra til. Det var sykt mange alternativer.




Vi ønsket en stille øde øy uten for mange turister, med en nydelig strand. Det å finne en nydelig øy med fantastiske strender er ikke så vanskelig på Fillippinene. En øy uten for mange turister derimot var værre. Etter å ha snakket litt med korruppte informasjonsfolk på flyplassen valgte vi øya Malapascua, som ligger nordafor øya Cebu. Vi fikset en taxi opp dit, i håp om å rekke den siste ferga over til øya for dagen. Vi visste ingenting om øya paa forhaand, saa vi gleda oss veldig.

Taxituren oppover var noe for seg selv. Greit nok at trafikken generelt i Asia er crazy, men denne 3 timers turen var virkelig CRAZY. Som vanlig hadde vi ikke bilbelte eller nakkestøtte. I tillegg kjørte han i 120 km, på veier som ligner på trollstigen (pluss noen ekstra humper). Det var jo også selvsagt ingen hindring å kjøre forbi store busser og div annet midt i disse svingene. Vi har forresten glemt aa nevne at det ene vinduet var en avis.

Paa turen opp spurte vi taxisjaafoeren en del spoersmaal om diverse tin gsom er lurt aa vite. For eksempel om hvor vi kunne faa ta ut penger. Vi hadde nemlig bare 150 NOK igjen, noe som holder for fire gode middager her, men ikke for 4 dager paa en oy. Han svarte at det ikke var noe problem aa ta ut penger paa oya.

Da vi kom fram til Maya, stedet hvor vi skulle ta baat over til Malapascua, fant vi ut at taxisjaafoeren ikke egentlig hadde skjoent noe av det vi hadde spurt han om, og verken I Maya eller paa oya var det en minibank. Herregud. I tillegg hadde verken baatpersonellet eller noen andre vekslepenger, saa smaapenger var noedvendig paa oya. Kult at vi hadde en 500 lapp og en 1000 lapp(Pesos). Vi ante ikke hva vi skulle gjoere, da det plutselig kom en dansk drenge (idiotoversetting : gutt) bort til oss og rakte ut 100 pesos saa vi kom oss paa baaten over til oya. Vi skulle nemlig ikke snu og kjoere til en minibank. Uansett om vi saa maatte sulte ihjel. Neida, vi var klare for et nytt eventyr!





Den danske drengen het Henrik, og han kom etter hvert paa den samme baaten som vi ogsaa var paa. Det var siste baaten over, og ingen overnattinger i Maya, saa det var paa en maate ingen vei tilbake. Vaeret var ikke saa bra mildt sagt, boelgene var hoeye, og vi ble klissbloete. En liten jente kasta opp, turen som skulle ta en halvtime tok to og en halv time, I en falleferdig trebaat med stoettehjul i tillegg til at vi maatte ta smaabaater ut til selve baaten paa grunn av lavvannet, som ogsaa forsinka oss med en time. Dette var altsaa ikke saa idyllisk som vi hadde sett for oss. Baatene gaar naar det passer seg, men vi kom da fram etter solen hadde gaatt ned.





Snille Henrik, som allerede hadde betalt turen over, ga oss en guida tur rundt paa oeya paa letting etter et sted aa bo. Siden vi ikke akkurat var millionairs for oeyeblikket, ble det en fin bungalow paa hans regning. Pengene han bruker paa oss skal selvsagt betales tilbake, maa bare snakke litt med “banken” hjemme Gamleveien 152 paa Lillehammer som holder orden paa mange av vaare oekonomiske problemer.
Henrik tok oss ogsaa med til Kiwi, den beste, billigste lokale resturanten, med de hyggeligste eierne. I tillegg likte Nina navnet paa resturanten veldig godt hahah :) De hadde en kul orning paa denne resturanten. To soestre hadde startet opp to bedrifter ved siden av hverandre. En eide resturanten og den andre solgte drikke 20 meter unna. Dette vil si at vi trasket rolig med fast og bestemt rytme bort den moerkebrune grusstien mens en subbende lyd hoertes saa vidt da Havaianasene knuste de smaa steinene ned mot den lett fuktige bakken. (Setning inspirert av Ninas mammas Unni Lindell bok, som Nina har for lenge siden gitt opp, og som Emilie naa proever seg paa). Maten smakte himmelsk da de ulike smakene blandet seg paa tungen og laget en nydelig smaksopplevelse.... Neida, maten var skikkelig digg, som vi heller egentlig ville sagt. Ble etter dennne dagen vaar faste middagsrestaurant resten av tiden paa oeya.

Dagen etter vaaknet vi til straalende solskinn og var klare for stranda. Som vi skrev i det forrige innlegg har Emilie faatt en reaksjon paa noe, som er blitt verre og vi vurderte aa reise fra oya og 3 timer til det naermeste sykehuset. Selvfoelgelig, foer vi gjorde dette kom vaar reddende engel Henrik til. Han tok oss med til dykkershoppen hvor han jobber, og der fikk vi raad fra noen lokale. Vi gikk derfor da heller for aa kjoepe en krem i et forsoek paa aa forbli paa oaya de planlagte dagen vaare. Henrik betalte for kremen selvsagt, snille Henrik.

Han utstyrte oss ogsaa med snorkler og dykkemasker, foer han fulgte oss en time nordover paa oeya paa leting etter en oede strand han mente ville vaere perfekt for oss.




Det var en svett tur oppover, men saa utrolig verdt det naar vi kom frem! Det eneste som fantes der var et lite hus og en baat, ingen turister eller folk i det hele tatt. Bare oss to og en kritthvit sandstrand, 29 grader i vannet og koraller en 10 meters svoemmetur unna. Livet er hardt som vi pleier aa si. Henrik maatte tilbake for aa lese til en dykkeeksamen, men 10 minutter etter at han hadde gaatt, kom han tilbake med to iskalde liter med vann han hadde kjoept til oss i den naermeste lille landsbyen. Han mente vi hadde litt lite, saa snille maan passet litt paa oss. Dagen paa stranden ble overraskende brukt til soling, litt snorkling og masse bading,







Senere paa dagen dukka Henrik igjen opp ut av intet. Han hadde hatt saa daarlig samvittighet hele dagen fordi han hadde tatt oss med paa en strand saa langt unna der vi bodde at han rett og slett hadde gaatt en time opp til oss med tre brus og ennaa en liter vann, alle iskalde selvsagt, siden han rett os slett ogsaa hadde kjoept isbiter i tillegg. Fy soeren, vet ikke om vi har sagt det, men har aldri moett en snillere person!
Kvelden ble brukt paa Kiwi igjen. Digg!

Etter at vi i tidligere blogginnlegg skreiv om Ninas daarlige retningssans har den bedra seg helt ekstremt, og det er naa Nina som viser veien. Hun ruler i veiretninger overalt! Spoers bare hvor lenge det varer.. Nedenfor er et bilde hvor Nina stolt viser at hun har kartet.



Dagen etter var vi nok igjen klare for en dag i solen paa vaar favorittstrand. Vi har blitt litt mer kjent paa oeya blandt annet funnet oeyas motorvei og dens E6, noe som gjorde at vi bare brukte 45 min til stranda vaar, ikke en time som dagen foer. Eneste som skiller disse veiene fra E6 hjemme i Norge, er at her er det kun lov til aa kjoere med moped.












Oeya er 5 km lang og 2 km bred og det finnes ikke annet en smaa landsbyer og nydelige strender. Det var foerst i desember 2009 at oeya fikk stroem 24 timer i doegnet, og bare to dager foer vi kom fikk de for foerste gang iskrem her. Tilfeldig? Kanskje, men vi maatte hvertfall proeve det ut, kun for aa soerge for at salget holder seg oppe, slik at kommende iselskere ogsaa kan nyte halveis smelta iskrem.
Dagen gikk med til masse sol,sol og mer sol og paa kvelden ble det middag paa Kiwi! Vanemennesker som vi er proevde vi bare to av rettene paa de fire middaqene vi spiste paa Kiwi, men de var saa utrolig gooode!! Under denne middagen fikk vi vite at vi igjen hadde bommet litt paa reiseplanleggingen. Dykkerne fortalte oss ved en tilfeldighet at det fantes to flyplasser ved Manila. Den ene, den vi hadde landet paa og den andre, 5 timer i bil unna. Ups. Dette hadde vi ikke sjekket opp og eller i det hele tatt tenkt paa. Vaar status som idioter blandt alle paa oeya oekte plutselig med 50% til etter minibankblemma og at det for alle andre kanskje virket som Henrik paa mater hadde tatt opp jobben som stoettekontakten vaar. Vi fikk i hvertfall laane PCen til Henrik (internettcafeen vaar) og sjekket opp flybilettene. Det vi hadde frykta mest viste seg aa vaere tilfellet, joda, vi ville ikke rekke flyet vaart til Malaysia og maatte paa en eller annen maate forandre flybillettene. Det var da danske Magnus kom inn i bildet paa jakt etter aa bli vaer andre stoettekontakt. Han sa vi kunne laane hans fillippinske mobil dagen etter for aa ringe flyselskapene.
Paa kvelden etter aa ha vaert ute en stund, kom vi tilbake til et maurhull av et rom, og etter to gangers forsoek paa aa faa dem bort ga vi opp og bytta til en bungalow over bakken. Da vi forlot rommet var det som aa forlate en svartlagt bygning, etter en maurmassakre utenom det vanlige. Vi kan nevne at veggene en gang var hvite.



Fjerde dag paa oya var det litt overskyet. Vi startet dagen med en 1 times laaaang telefonsamtale med en idiotisk og sykt slow fillippinsk dame i Cebu pacific air. Maate gjenta alle opplysninger minst 100 ganger. Da det ikke gikk aa betale med kortene vaere viste det seg at hun hadde klart, etter 3 ganger aa noeye ha baade sagt og stava ordene paa gamlemaaten (N for november, I for India, N for november, A for Aloha og E for England osv...), fortsatt aa faa det feil. Idiot. Det gikk naa etter hvert i boks og vi skulle da fly til Clark (egentlig til Manila), bli der i 18 timer, for saa aa fly videre til Kuala Lumpur. Har dere hoert ordet flax foer? Som i flax-lodd. som at ting alltid ordner seg for oss.

Som troest for at det var overskyet og som feiring av flybillettordningens,spiste vi sjokoladepannekake til frokost, og la oss i senga og daffa noen timer foer vi leste litt i div boeker Henrik har laant oss. Vi leste boeker om alt mulig, dykking, land vi skal til osv. Vi kaller Henrik vaar kelner, bibliotek, guide, minibank, stoettekontakt, internettcafee og skjerpa (etter aa baere baggene vaare maase) og en flott fyr!




Nina skrev ogsaa ned hva vi savner av mat hjemmefra, og virkelig skal spise naar vi kommer hjem. Saa det er bare og diske opp first thing on the airport.





Sola sto etter hvert opp for fullt ogsaa! Da var vi kjappe til aa dra paa stranda, bade litt og sole oss til sola gikk ned.

Det var siste kvelden vaar, saa vi hadde avskjedsmiddag paa Kiwi med dykkefolka vi har blitt kjent med disse dagene. Det varislandske Inga og Christjan, danske Magnus og Henrik. Alle vi dro til et utested hvor vi ble paaspandert litt oel, spilte billiard, bordfotball og koste oss med herlige menneskene!
Emilie og jeg var utrolig daarlige. Helt flaut! Vi som pleier aa vaere saa gode i alt...Vi hadde ikke egentlig planer om aa dra noe som helst steder enn hjem og pakke etter middagen, men de andre tok oss med paa en lokal bar rett borti grusveien siden det var siste kvekden vaar paa oeya. Vi saa vel begge to ut som noen oeyboere, med strandhaar, vanlig svette klaer, moekkete flipflops, fulle av div stikk og null sminke. Klare for aa dra ut med andre ord. Foelte oss virkelig som to modeller der vi traska rundt blandt alle som var soete smaa paa 150 (Legg merke til Emilie sin Unni Lindell inspirasjon igjen! Bra med skildringer da :)). Kvelden endte i et lokalt stranddiskotek hvor alle fra 8 til 80 danset rundt, alle like entusiastiske.




Morgenen etter ble det siste frokost paa oeya, hvor Henrik joina oss seff. Ingen dag uten. Vi leverte tilbake de 525 boekene og dykkemaskene vi hadde laant fra han. Saa tok han bagene paa ryggen og fulgte oss ned til stranda hvor baaten tilbake til Cebu gikk ifra. Turen over gikk stroekent i forhold til sist gang, og oeya hadde aldri sett bedre ut enn nar vi forlot den. Buhu.





Over paa andra siden i Maya vaar planen aa ta buss til Cebu city. Vi moette en beliger som ogsaa skulle tilbake til Cebu city. Planen hans var ogsaa aa ta bussen, men vi endte heller opp med aa ta en taxi sammen tilbake, for nesten samme pris som bussen, 20 kr for 3 timer. Turen til flyplassen gikk stroekent, med en taxi med MYE bedre standard enn den paa vei opp. Eneste negative var at taxisjaafoeren konstant satt og smatta med et sukkertoey hele turen til flyplassen, noe som maatte stenges ute med hoey musikk i oera. Dette er ikke den foerste personen vi merker paa Fillippinene som smatter, har gjentatt seg mange ganger, og vi mener det er en herlig vane! (som i nix, fael uvane!)
Planen vaar aa vaere paa flyplassen kl 14 ca, men pga taxien kom vi dit foer kl 12, noe som gav oss 5 deilige timer aa vente. Vi maatte betale et lite mellomlegg paa flyplassen pga flybillettbytte. Det viste seg at pga helligdagen, stengte kontoret vi skulle betale kl 12, noe som gjorde at vi etter litt krangling med vakta akkurat rakk aa komme inn for aa faa betalt.
Det har vaert saa utrolig mye tull den siste tida naa, men vi foeler ikke at det er vi som er surrete. Eller kanskje litt, men mye skjer paa grunn av vaar tillit til folk. I Fillippinene vil alle hjelpe oss av beste evne, men egentlig forstaar de ikke hva vi sier og det ender med at de bare sier noe. I tillegg er det mye ting vi ikke blir fortalt. Da vi bestilte Cabubillettene fortalte vi dama vi bestilte av at vi skulle ta fly til Kuala Lumpur, og hun fortalte oss ingenting om at det var fra forskjellige flyplasser, noe hun mye mulig visste. Vi maa slutte aa stole saa mye paa folk, og saa skal vi skjerpe oss ogsaa saa vi faar slappa litt mer av.

5 timer paa flyplassen gikk fort, og etter litt forsinkelser dro vi til Clark. Jeij! Flyplassen i Clark ligger litt utenfor byen, og vi bestemte oss for at vi like saa godt kunne finne en restaurant aa spise paa paa kvelden, og saa like saa godt sove paa flyplassen cheapos som vi er. Det viste seg at da vi kom til Clark var det bare en skikkelig liten flyplass med en ankomsthall og en check-in hall som var saa smaa at de bare var aapne da det kom og gikk fly, og at alle ventestolene var utenfor flyplassen. Det var ingen steder aa spise paa flyplassen, saa vi bestemte oss for aa hoere om hvor naermeste spisested var. Etter at mange taxisjaafoerer proevde aa faa oss til aa betale masse penger for aa dra til restauranter, og arbeidere paa flyplassen sa vi var laaangt unna naermeste spisested, bestemte vi oss for aa ikke stole paa dem. Vi har laert litt naa, og det viste seg aa vaere lurt det vi gjorde. Vi gikk i maks fem minutter foer vi fant en bensinstasjon/kro hvor vi kunne faa mat. Spiste en deilig (som i nix) middag, foer vi traska tilbake mot flyplassen. Paa veien var vi vitne til en motorsykkelulykke, hvor en mann uten hjelm kjoerte ut av veien og floy flere meter ut i groeftekanten. Vi loep (kjapt som vanlig) bort til han, og han var helt i sjokk. Klarte ikke aa svare paa noe vi spurte han om, og hadde et saar i ansiktet etter fallet. Ellers tror vi han klarte seg veldig bra. Det kom veldig mange til stedet fort, og ambulansen ble ringt. Vi ville ikke staa og stirre paa han, og det var lite vi kunne gjoere saa vi gikk tilbake til flyplassen.

Vel tilbake paa luksushotellet, fant oss et fint hjoerne paa flyplassen som vi delte med en del mygg og noen loeskatter, og laga en koselig dobbeltseng av 6 plastikkstoler. Vi hadde ogsaa nydelig utsikt!




Natta var faktisk overraskende bra. Vi sov mer eller mindre i 8 timer, vaakna naa og da av litt vondt her og der, men alt i alt vil vi virkelig anbefale det.




Det var et bra hotell. Dagen etter gikk vi til vaart stamsted, 5stjerners 24timers aapen bensinstasjon sjappa vaar, hvor vi spiste deilig frokost med is til dessert (BARE paa grunn av at det var paaskeaften).

Klare for aa dra fra Fillippinene selv om vi har hatt det kjempefint har det ogsaa vaert noen KOMISKE dager, med oppkast, utslett (som mye mulig naa har smitta over paa Nina naa), feil flybilletter, ingen penger paa en oede oy, overnatting paa flyplassen osv. Vi vil aldri glemme Fillippinene <3


Check-in og boardinga gikk straalende, selv med 40 000 amerikanske misjonaerer som skulle med samme fly som oss.
Paa flyet ble vi satt paa to forskjellige rader, noe vi ikke helt visste hvordan vi skulle takle ettersom vi har blitt saa vandt til aa vaere med hverandre 24/7. Vi ble helt tause da vi fant det ut, men fant ut at vi bare maatte proeve aa takle 4 timer uten hverandre. Vi sov seff bort 3 timer av flyturen, og resten gikk med paa aa irritere oss over stressa og uhoeffelige medpassasjerer. Hvordan er det mulig aa tro at du skal komme ut av flyet fortere enn alle andre kun ved aa ta av deg sikkerhetsbeltet foerst? Landingen vaar naa unasett den beste paa turen saa langt og Nina har blitt flypro.2010 og er en champion naar det kommer til landinger og lettinger.

Endelig fremme paa en hightec flyplass var gleden stor over aa se kjente skilt som KFC, Starbucks og Mc'Donalds.





Endelig tilbake i sivilisasjonen igjen. Vi bestillte flybillett til Thailand, Phuket den 14.april. Har hatt noen problemer med aa gjoere dette paa nettet, saa best aa vare paa den sikre siden. Vil ikke ende opp paa kjoeret som i Fillippinene, selv om vi elsket den deilige flyplassovernattingen.
Resten av paaskeaften ble brukt til en haerlig middag, fyrverkerier, blogging og paaskeegg.



Foerste hele dag i Kuala Lumpur tilbrakte vi paa to av byens mange enorme kjoepesentre og vi stakk innom Petronas-towers ogsaa. De var vaerdens hoeyeste bygninger helt frem til 2004.






Labbet ogsaa litt rundt i byen for aa bli litt kjent, men varmen er helt syk her da luftfutigheten gjoer de 33 gradene ektra slitsomme.





For de av dere (Henrik Holmberg spesielt, etter kommentar i forrige blogginnlegg), Ja, det er kanskje lettere aa reise rundt aa vaere to nordiske jenter. Gratis overnattinger, hjelp av hyggelige folk, gratis inngang paa sights og utesteder, gratis drikke og mye, mye mer. MEN. Det aa vaere to nordiske jenter paa tur har ogsaa sine baksider. Folk tror de kan lure oss lettere og tror vi rett og slett er stokk dumme, vi faar bikiniskille umulig aa faa vekk og kjempestygt, vi maa sette oss ned paa masse ekle doer, men foerst og fremst uoensket oppmerksomhet.Vi er ikke saa fan av Tyrkia noen av oss etter udigge MENN. I det siste har vaert noen litt (VELDIG) ekle episoder i Asia ogsaa. begynte vel egentlig i Fillippinene. En dag vi skulle til stranda gikk det en fyr et stykke bak oss. Plutselig gikk han inn i gresset ved siden av oss og etter hvert dukket han opp litt skraatt foran oss, og starta aa tilfredstille juvelene sine mens han stirret oss i hjel. Kunne ikke tro hva som akkurat hadde skjedd, og hva vi desverre hadde sett. Vi tenkte at det bare var engangstilfelle, og han sikkert ikke var helt oppegaaende. MEN i dag i Kuala Lumpur har det vaert to nye tilfeller. En som kjoerte etter oss paa moped og plutselig var foran oss. Han tok oss ogsaa igjen 4 ganger, fulgte rett og slett etter oss. En annen i en bil som kjoerte etter oss, stoppa ved siden av oss og kjoerte igjen. Vi gikk bare sentralt og i omraader med masse folk, men allikevel dro de ned buksa. Det er helt jaevlig!!! Saa haaper det gir seg, for det er saa ekkelt. Toer nesten ikke gaa rundt her og pakker oss inn i skjerf og solbriller. Foer foerste gang paa turen har vi faktisk hatt lyst til aa bruke peppersprayen som til naa har ligget trygt nederst i Mc'Gyver (altmulig"viordneralt"mappe). I denne ligger ogsaa Mc'Lommekniven som har vaert til stor nytte saa langt. Faktisk saa nyttig at Emilie ved et uhell saa gjerne ville ha den med i haandbagasjen paa vei fra Australia til New Zealand. Som vi har skrevet tidligere, er det veldig strenge regler down under, men utrolig nok etter haandbagasjekontroller og skanninger, inkludert en ekstra hvor Emilie ble tillfeldig valgt ut for sjekk av eksplosiver. Nesten alt ble sjekka i sekken, men Mc'Lommekniv fikk vaere med paa turen over. Synd for alle som tror at det aa fly er bombesikkert. Nina fikk seg en utrolig god latter da hun samme flytur hadde en samtale med sidedama si. De prata sammen om utfyllinga av ditt og dattpapirer vi maatte fylle ut foer aa komme til landet, og hun dama skroet og var saa glad for at kontrollene vaar saa strenge i sitt land. In her face!!


Uansett, vi koser oss til tross for at noen ikke klarer aa haandtere (eller det er de jo faktisk gode paa), men ikke takle hvor deilige vi er; svette og uten sminke. Blir her i Kuala Lumpur til 6.april. Da setter vi kursen mot Perhentians, noe vi har hoert er to nydelige oeyer, som Malapascua bare med flere turister, men stroem kun 6 timer i doegnet. Gleder oss.

Hvordan har paaska vaert? :) Hoerer vaeret er graatt, men skibeina har vel blitt tatt flittig i bruk allikevel?

Vil forresten ogsaa faa sagt at vi la ut et blogginnlegg i gaar ogsaa, til dere som naa har lest detta og ikke det foer.

:))